Idrett

Mountain biking















er sååå gøy!! Skikkelig boost. Må si det er skummelt, og merket på de første turene at jeg hold litt igjen. Det er over ett år siden jeg syklet downhill sist, og det tok noen turer før jeg turte å slippe på. Downhill kan knyttes til ski på så mange måter. Det er viktig å holde blikket langt frem, og bruke kroppen til å dempe. Jeg merket fort når jeg så for nære meg, at jeg ikke fikk med meg det som skjedde foran. Da blir det ikke like bra flyt, akkurat som på ski. Jeg har virkelig lyst til å sykle mer downhill. Bli bedre. Det er så rått når man tørr å slippe på, tørr å hoppe og stoler helt på sykkelen. Jeg merker at jeg ikke er komfortabel nok, for vet ikke alltid hvordan den reagerer. Vet ikke hvor store steiner og røtter den klarer å kjøre over. Men da er det ikke annet enn å trene mer. Sånn er det vel med alt. Når du øver og trener mye blir man god. 
 

Getting my skiboots ready!







Heipådeg:) Etter å ha fått hjelp fra Åre Skidsport var jeg VARM på føttene idag!! Weey, de blokket ut skallet slik at jeg hadde mer plass til tærne mine - superdigg! Det snødde også masse i går, så var pudder i kulene. Landingene var også mye bedre, men fortsatt litt vanskelig ved første hoppet. Idag trente jeg mest på frontflip, og det gikk ganske bra. Hadde to-tre dårlige og resten bra. Så er ganske fornøyd, og føles godt å ha begynt med det igjen. Det er jo alltid ganske skummelt når jeg ikke har gjort det på en stund, men med en gang jeg har tatt første, blir jeg trygg på meg selv. Alle hopp er jo forskjellige, så man må hele tiden stille seg om. Dette hoppet er ganske sprett-hopp men landingen er litt flat. Stooor klem<3

Livet som toppidrettsutøver

Jeg syntes det er viktig å påpeke at det er vanskelig tider for mange idretter i Norge, og ikke bare kulekjøring. Det er flere idretter som har problemer med å få økonomisk støtte, og sponsormarkedet er tøft. Spesielt for små idretter, som får lite mediedekning og TV-tid. Min idrett er en av de. 

Det er ikke bare idrettsutøvere som har erfaringer med å ha det tøft økonomisk. Den siste saken som ble skrevet om meg handler om nettopp dette. Det er ingen hemmelighet at media ofte fremhever det som gir dem flest lesertall. Det er også slik at ikke hele bildet alltid kommer frem. Jeg skriver dette innlegget for å gi dere et litt bredere perspektiv på denne saken - fra min side.

Først og fremst - jeg driver med toppidrett fordi jeg elsker det! Jeg digger å trene, reise og konkurrere. Å leve et slikt liv er et valg jeg har tatt, og et valg jeg tok alene. Gjennom media kan det se ut som om "stakkars Hedvig, hun har ikke penger", eller "Hedvig må betale for å være på landslaget". Det er ikke det inntrykket jeg ønsker å gi, og jeg tror dette kan provosere mange. Det er nettopp derfor jeg har lyst å si litt mer om det. Fordi det er ikke synd på meg. Ja - det er tøft med økonomisk usikkerhet, men det er likevel viktig å framheve at jeg har det kjempe bra!! og jeg er kjempe takknemlig for at jeg har muligheten til å drive med det jeg elsker - å stå på ski.

Vi idrettsutøvere har en ganske annerledes hverdag og jobb en folk flest; vår jobb er å trene. Min jobb er å bli så god skikjører som overhode mulig. Jeg elsker og samtidig hater jobben min(noe jeg tror mange andre også gjør). Det kan være tungt og jævlig, men det er også det beste jeg vet!

Det er normalt å tjener penger når man jobber. Min situasjon har lenge vært motsatt, jeg har vært nødt til å betalt for å jobbe. For meg er det helt greit! Min drøm er å bli så godt jeg bare kan, og etter hvert kunne leve av å stå på ski. Jeg er i startfasen av denne reisen, og jeg mener at man må ofre for å komme dit man vil. I denne sammenhengen kan å ofre ses som å måtte betale for å være på landslaget. Jeg har kjempet meg igjennom denne perioden, og har tro på at det vil løsne. Av mine foreldre har jeg blitt lært at om man jobber hardt nok, får man alltid noe tilbake. Med andre ord hardt arbeid over tid vil gi resultater. Noe jeg nå har fått. Jeg har fått inn en ny hovedsponsor, som gjør det mulig for meg å satse. Til dem er jeg evig takknemlig.

En idrettsutøvers jobb er altså ikke bare å trene, det er også å skaffe inn sponsorer - penger for å kunne trene. Det er en del av idretten som kommer med, og en del jeg syntes er veldig gøy.

Det jeg prøver å si er at det er ikke synd på meg. Jeg har det kjempe bra, og for meg er det helt greit å måtte betale for å drive idrett. Det er et steg på veien mot min drøm som er å bli best i verden. Jeg tror hvis man jobber hardt nok, får man alltid noe tilbake. Jeg tror også dette har gitt meg et perspektiv på at man må jobbe hardt for å tjene penger, ikke bare i næringslivet. 

 

Jeg er FORNYet!

Usikkerhet er noe av det verste jeg vet. Følelsen av å ikke vite. Følelsen av at noe er usikkert er noe som virkelig tapper meg for energi. Jeg er en jente som trenger oversikt. Oversikt over hverdagen min; trening, kosthold, reise og økonomi.

Den usikkerheten som jeg, og laget mitt, har hatt rundt økonomi de siste årene har vært det tyngste. Det er tungt å ikke vite om man har et lag. Det er tungt å ikke vite om man kan fortsette i jobben sin. Det er tung å ikke vite om man kan fortsette å gjøre det man elsker. Følge lidenskapen sin. Følge drømmen sin.

Ski er jobben og lidenskapen min. Jeg elsker å stå på ski! Jeg elsker å trene, og jeg elsker å pushe meg selv hver eneste dag for å oppnå mestring. Mestringsfølelse er det som driver meg, og er det som hele tiden gjør de tunge dagene lettere. Det gjør rett og slett de tunge dagene mulig å gjennomføre. Selv om jeg elsker å stå på ski og trene, skal jeg ikke utelate at det er flere dager hvor man spør seg selv hvorfor i helvete driver jeg med dette? Hvorfor oppsøker jeg smerte? Hvorfor oppsøker jeg motgang? Hvorfor sitter jeg ikke hjemme i sofaen, er trygg og ser på en god film? Jo, det er nettopp fordi det er på ski og på trening jeg føler at jeg virkelig lever. Det er da jeg føler mestring og motgang. Jeg elsker og hater motgang. Motgang er vondt der og da, og det kan svi ordentlig hardt. Men for meg er det viktig å tenke på at smerte og motgang er midlertidig. Når man har kjempet seg gjennom motbakken og kommet seg over kneika, det er da man får den ultimate mestringsfølelsen. Og det er nettopp denne følelsen som gjør at jeg elsker å drive med toppidrett.

De siste årene har kulekjøringslandslaget hatt det tøft. Det er nok ikke bare vi som har slitt økonomisk, men personlig har jeg har virkelig kjent på følelsen som usikker økonomi gir. I avslutningen av de siste to sesongene har vi fått beskjed om at det er mulig at det ikke blir noe videre satsing. At vi må forberede oss på at det ikke blir noe lag. Det å få den beskjeden midt i sesong er en ting - det gjør evnen til å fokusere svært liten. Hvertfall for min del. Jeg følte et stort press til å prestere.

Når det er sagt, var det den følelsen og usikkerheten rundt det å ikke kunne leve det livet man har sett for seg, som var det tyngste. Fare for å miste identiteten sin, faren for å miste det man har jobbet så hardt for over så lang tid. Det å kanskje ikke ha muligheten til å nå det målet man har satt seg. Når jeg setter et mål, er det mye følelser knyttet til dette. Jeg tar ikke lett på et mål, tvert i mot, det betyr mye og det sitter dypt. Tanken på at målet kanskje aldri kan bli oppfylt, eller at man aldri har muligheten til å prøve å nå målet, er vondt.

Denne følelsen har jeg hatt i en godt stund. Det har vært tungt, og det har vært vanskelig. I tillegg til at det har tært på kroppen, tror jeg det har gitt meg mye. Det har lært meg å aldri gi opp. Jeg har lært at det er i motgang jeg virkelig føler mestring. Denne motgangen jeg har kjent på, har vist meg hvor mye ski faktisk betyr for meg, og hvor mye jeg ønsker å oppnå mål mitt. Ikke minst hvor mye jeg setter pris på at folk har tro på meg.

Med dette i grunn, er det utrolig deilig å kunne si at jeg har inngått en avtale med en ny hovedsponsor - FORNY, BackeGruppen. Det er en avtale som strekker seg over fem år, noe som gir en god plattform for meg og min videre satsning. Det gir en tryggheten som gjør at jeg kan senke skuldrene, og virkelig fokusere på målet mitt - det å bli best!

Jeg er veldig takknemlig for at FORNY har tro på meg, og nå gleder jeg meg egentlig bare til å komme tilbake på ski!

 

Bilde tatt av Anders Bakkerud Larsen (Mediehuset Nettavisen)

Good news!



Da har jeg fått svar fra MR, og ingen muskler eller sener er skadet!! Er såå glad for det :D Det som er skummelt med muskler eller sener, er at det tar mye lengre tid og man må ofte operere for å bli helt frisk. Det som har ført til mine smerter, er væske i fettputen som ligger på oversiden av kneskålen. Når den blir utsatt for mye trøkk blir den øm og sår, som da gir smerte.

Det fysioen nå har sagt er at jeg kan gjøre alt som ikke gjør vondt, og gradvis gå tilbake til vanlig trening. Dette er good news, og jeg er veldig glad! Jeg hadde jo på følelsen av at det ikke var så alvorlig, men det er uansett godt å få avklart det. Det er også deilig å vite at det er det samme som har forårsaket tidligere smerte. For det var nettopp dette jeg fikk beskjed om at var årsaken sist. Det betyr at jeg ikke har pådratt meg noe nytt, men fettputen fikk aldri nok hvile til å bli helt bra igjen.

Det var en skikkelig lettelse å få denne beskjeden. Det har vært utrolig kjipt å ikke kunne trene optimalt. Jeg har følt det litt sånn at jeg har kjørt på halv maskin det siste året. Siden jeg har fått vondt i kneet når jeg har pushet det for hardt, har det gjort at jeg har vært litt forsiktig.. Spesielt når det gjelder knebøy og frivending. Disse øvelsene har medført mest smerte, og det er også de øvelsene som kanskje er viktigst for å bygge opp god styrke i bena. I kulekjøring er det viktig å være sterk og eksplosiv i bena, så det har vært kjipt å ikke kunne trene knebøy og frivending.

Det å måtte redusere trening, eller følelsen av at man må holde igjen på grunn av skade, er utrolig kjipt. Jeg har vært så heldig at jeg ikke har hatt noen ordentlig store skader, men det har likevel vært små ting som har gjort at jeg ikke har kunnet trene 100%. Når man jobber så hardt og bruker all sin energi og tid på noe, er det utrolig frustrerende når man blir hemmet av skade. Å bli skadet er noe mange opplever, og jeg tror det kan være bra å forberede seg på det. Jeg tror at når man først skader seg kan man takle motgang mye bedre om man har tenkt gjennom hvordan det vil føles, hvordan hverdagen endres, og hvordan man skal bruke tiden sin. Jeg tror det også er viktig å reflektere over hvordan man skal finne energi og glede til opptrening.

Personlig er jeg veldig redd for å bli skadet. Eller det blir kanskje litt feil å si redd, men jeg er hele tiden på vakt for å unngå å skade meg. Hvis jeg merker smerte noe sted, reduserer jeg trening eller snakker med en lege. Jeg tror dette er en av årsakene til at jeg har vært såpass lite skadet, og for meg funker det hvertfall bra. Om man derimot hele tiden går rundt og er redd for å bli skadet, da tror jeg ikke man får trent optimalt. Slik føler ikke jeg det. Mye av det jeg gjør kan være farlig, men da prøver jeg alltid å tenke på all den trening jeg har lagt ned som har gjort at kroppen min skal tåle utfordringene og eventuelle fall. Jeg beregner alltid skaderisk, men så lenge jeg føler meg trygg på at forholdene er gode, tar jeg utfordringen.

hits